Partner til en som er rusavhengig

Ikke ta ansvar for rusavhengigheten til partneren din, da risikerer du å bidra til å opprettholde misbruket.

– Kjærlighetspartneren til en rusmisbruker er ofte fanget i dynamikken mellom forsøket på å bidra til at rusingen skal avta og å ta unna for konsekvensene av rusmiddelmisbruket, forteller familieterapeut ved Borgestadklinikken, Siv Myhra. – Dette kan fort bli en negativ hjelpespiral, som heller opprettholder rusmisbruket enn reduserer det. Er det felles barn i bildet, tar disse anstrengelsene også ofte oppmerksomhet vekk fra barna. Misbrukeren bør selv få ta ansvaret for konsekvensene av eget rusmiddelmisbruk.

Å ha en støttende partner er viktig for en rusmisbruker for å komme ut av det, påpeker Myhra, men det å være støttende er ikke det samme som å være der uansett.
– Hvis partneren får hjelp til å si ”jeg er glad i deg, men du får velge meg eller rusen”, kan det være det som skal til for at han eller hun søker hjelp for problemet sitt. Hjelper ikke det – og konsekvensene av rusen går utover det vanlige hverdagslivet – kan den eneste løsningen være å gå. For det å hjelpe en misbruker, som ikke vil eller klarer å komme seg ut av det, vil vanligvis gå på bekostning av barna, fortsetter familieterapeuten.

Den som venter for lenge blir ofte rammet av skyldfølelse for at hun eller han ikke gikk før.

– Men terskelen for å gå er ofte høy. Det er vanskelig å forlate en som i stadig mindre grad klarer seg selv. Og det er vanskelig å gå fra en som en gang var den eneste ene, som var en flott mann eller kvinne som du ikke klarer å slutte å håpe på at du kan lokke og lirke og hjelpe tilbake. Du tenker at å bidra til det er det beste for alle, for barna, for han eller henne og for deg selv.

– Der det ikke er barn er partneren ofte fortsatt fanget i samspillsdynamikken – alt handler om han. Myhra presiserer at det vanligste er at det er den mannlige partneren som er rusmisbrukeren. Det omvendte forekommer selvsagt, men de forholdene ender oftere og fortere i skilsmisse. Der det ikke gjør det, vil dynamikken stort sett være lik.

– Partneren kjenner til slutt ikke seg selv igjen og tar ofte på seg skylden for misbruket – i det minste skylden for ikke å ha gjort nok.

– Å leve med en rusmisbruker er dypt tabubelagt og skaper ofte mye skamfølelse, fortsetter Myhra. Derfor kan et sånt samliv leve lenge uten andres innspill og korrektiver. Mange forteller det ikke til noen, og blir isolert med det negative. Tabu hindrer innsyn, men det beste er å våge å dele det. Da kan det bli lettere å bli i forholdet i den vanskelige perioden da partneren forsøker å bli rusfri, men kanskje sprekker flere ganger før det lykkes. Og er det noen som vet, er det også noen der til å støtte dersom brudd er den eneste løsningen.

Søk gjerne profesjonell hjelp, oppfordrer Siv Myhra.